Caspar David Friedrichs «Munken ved havet» (1808) viser en ensom skikkelse foran et vidstrakt, uberørt havlandskap. Som en reaksjon på den industrielle revolusjonen fremhever maleriet naturens ukontrollerbare kraft og hvordan den gjenspeiler guddommelig herlighet. Med sin sømløse sammensmelting av land, hav og himmel i mørkeblå og svarte farger fremkaller komposisjonen en følelse av ubehag, der grensene mellom elementene oppløses og horisonten ligger lavt, noe som skaper en moderne, helhetlig atmosfære.
































